Skognæring og vern

Generalsekretær i miljøvernorganisasjonen Sabima, Christian Steel, sender en åpen og interessant invitt til skognæringen når han i DN 29.12.17 skriver at han innser verdien av «en tømmerstokk, omsatt til planker, papir eller energi. Fornybare råstoffer fra skogen kan gi bidrag til bærekraftige samfunn».

Store deler av skognæringen mener ikke at skog som overlates til seg selv, alltid er tapte verdier.

Skogbruket har vært offensive gjennom at MIS-figurer/nøkkelbiotoper – små, verdifulle arealer – på eiendommene fredes uten kompensasjon og større, sammenhenger områder tilbys miljømyndighetene til frivillig vern. Utfordringen er da at miljømyndighetene takker nei.

Et grønt skifte skal ikke ødelegge naturens mangfold. Skognæringen har tatt mye ansvar. Skognæringen er tuftet på forvalteransvaret med et svært langsiktig perspektiv.

Langt mer enn 10 prosent av skogarealet i Norge er i praksis vernet som ikke økonomisk lønnsomt. Tilveksten i norske skoger er mer enn dobbelt så høy som det vi avvirker. Antall døde trær og eldre skog øker. De fleste piler peker i den retning Steel ønsker. De arealene som freder seg selv er nok ikke de samme som Steel vil mene er mest verneverdige og verdifulle, men mitt poeng er at det ansvar næringen selv har tatt, må anerkjennes. Dersom miljøsiden gir uttrykk for det, vil grunnlaget for god dialog være god.

Mye av utfordringen og konflikten ligger der. Skognæringens erfaring er at når den ene målepinnen er nådd, så flyttes målepinnen. Dersom Steel ønsker å signalisere aksept for at skogbruk kan drives innenfor etablerte miljørammer på resten av arealet, så har vi grunnlag for god dialog.

Debatt skal vi ha, men skogsdrift vil komme til å spille en avgjørende rolle i det grønne skifte og for klima. Vi er en næring som lever av og med miljøet.

Christian Steels innlegg leser du her

Svarinnlegget i DN 9. januar leser du her

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *